Ved det kommende stortingsvalget er vi som borgere gitt en unik mulighet. Vi har nå muligheten til å øve demokratisk innflytelse på retningen Norge som samfunn skal velge i møtet med en fremtid som kommer stadig nærmere. En fremtid hvor vi mest sannsynligvis må konkurrere globalt på helt andre premisser enn det vi har måttet gjøre de siste 40 årene.
Den globale oljeæraen er i ferd med å nå sitt endepunkt og menneskeheten vil med all sannsynlighet finne andre måter å høste av solas energi på. Det er lite som tyder på at energi kommer til å bli mindre verdifullt i fremtiden og dem som finner gode måter å produsere og levere energi på vil med all sannsynlighet gjøre det godt også da.
Vi her i Norge har mange komparative fortrinn inn mot dette racet. Vi har en sterk offentlig sektor med vilje, politisk rom og kapitalreserver nok til å løfte frem utvalgte sektorer og næringer og beskytte disse for å gi dem styrke i møtet med konkurrenter. Vi har en solid og fleksibel velferdsstat som kan brukes til å styre og styrke arbeidsstyrken vår. Vi har en industrisektor som er innrettet hovedsakelig mot energiproduksjon allerede og således besitter enorme mengder kompetanse og ressurser som kan taes i bruk i racet mot “det neste store”.
Men vi har et problem og det problemet er Statoil og Oljenæringens landsforbund (OLF) som, grunnet oljekatastrofen ved Langesund, i disse dager mobiliserer bredt. Statoil ble opprettet for å tjene som et verktøy for det norske folk og på det tidspunktet Arbeiderpartiets visjonære politikere opprettet selskapet var det en industripolitisk bragd som det norske samfunnet har tjent enormt på. Alt i alt har det norske oljeeventyret blitt håndtert på en forbilledlig måte, og det er i all hovedsak DNA som skal ha æren. Desverre er situasjonen en annen i dag. I en tid da norge skriker etter å innovere og utvikle seg videre, vekk fra petroliumsøkonomien til andre former for energiproduksjon, er Staoil blitt gjøken som suger til seg all innovasjonskraft og all kompetanse fra omkringliggende næringer. Med velferdsstaten som gissel står Staoil og OLF i veien for norges utvikling. Og Statoils maktposisjon i det norske samfunnet tilsier at selskapet vil fortsette å gjøre dette så lenge vi som samfunn tillater det. Nå er vi, borgerne, gitt en gyllen mulighet til å si stopp.
Med åpning for oljeutvinning i Lofoten og Vesterålen nå kommer vi til å forlenge og konservere status quo i minst 30 år til. Et nei til oljeutvinning vil tvinge oljenæringen, og det norske samfunnet som helhet, til å tenke nytt. Det forutsetter selvfølgelig kreative, visjonære og modige politikere, men dette er en kamp vi må ta på et tidspunkt uansett. Og muligheten for innovasjon vil være ekstremt mye større om vi tar denne risikoen enn om vi prøver oss på den nåværende feiging-løsningen, som forresten er din og Høyre sin også. Så lenge vi fortsetter å kaste smuler til alternativ energi vil Staoils blotte eksistens fortsette å kvele alle tilløp til utvikling og innovasjon og vi vil fortsette å se alle prosjekter forsvinne ut av landet, rett og slett fordi det ikke finnes rom for den typen utvikling innenfor dagens rammer.
Så får vi heller la oljen liggge og se om vi ikke finner en bedre, mer effektiv og mer miljøvennlig måte å utnytte det enorme energipotensialet som ligger i hydrokarboner som energibærer. Det må uansett være bedre enn å hente opp med galemattiastakt for så å forvalte disse verdiene i et risikoutsatt, svært risikoutsatt viser det seg, fond hvor det eneste vi bidrar til er å finansiere og løfte frem selskaper og konkurranseevne i andre land, som jo unektelig er våre globale konkurrenter.
De overstående er selvfølgelig argumenter som kommer i tillegg til de rent miljøspesifikke argumentene, som jo står seg meget godt på egenhånd.
Tips oss hvis dette innlegget er upassende
