Jensens museum

august 7, 2009

På sørlandet er katastrofen et faktum. Dette har åpenbart skremt tilhengerne av Norge som petroliumsøkonomi. Høyresiden mobiliserer for fullt for oljeutvinning i Lofoten og Vesterålen. Aftenposten ynder sågar å fremstille det som om Norge har et moralsk ansvar for å tilby verden dens olje. FrPs leder Siv Jensen mener at Lofoten og Vesterålen vil bli et museum om motstanderne av oljeutvinning får det som de vil.

Et oljeutslipp i fra en av de mest kystnære installasjonene i det nye området vil nesten med 100% sannsynlighet ha ekstremt katastrofale virkninger. Da hjelper det lite at norsk oljenæring med en blanding av flaks og dyktighet har klart å drive i 40 år uten de helt store skadevirkningene. 10000 tonn råolje 1 nautisk mil fra land vil skade området for generasjoner. Og hvem vet hvilken effekt det vil ha på den nordatlantiske torskestammen? For ikke å snakke om øvrig flora og fauna i området. Da kan Siv Jensens museumsvisjoner bli virkelighet fortere enn hun tror.

Akk ja; Siv Jensens Museum. Det får stå som et monument over en generasjons manglende evne til nytenkning og innovasjon, manglende respekt for naturen og generasjonene som skal overta dette landet etter oss og, ikke minst, stygg kynisme.

Det motsatte av hva Jensen ønsker seg derimot, en fremtidsrettet strategi, må innebære et tidsperspektiv som strekker seg lenger enn 40 år frem i tid. Men det er kanskje verdt å ødelegge naturen og norsk innovasjonsevne all den tid vi gir det oljeindustrielle kompleks, gjøken, det den skriker etter?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende


Et tidsskifte

august 6, 2009

Ved det kommende stortingsvalget er vi som borgere gitt en unik mulighet. Vi har nå muligheten til å øve demokratisk innflytelse på retningen Norge som samfunn skal velge i møtet med en fremtid som kommer stadig nærmere. En fremtid hvor vi mest sannsynligvis må konkurrere globalt på helt andre premisser enn det vi har måttet gjøre de siste 40 årene.

Den globale oljeæraen er i ferd med å nå sitt endepunkt og menneskeheten vil med all sannsynlighet finne andre måter å høste av solas energi på. Det er lite som tyder på at energi kommer til å bli mindre verdifullt i fremtiden og dem som finner gode måter å produsere og levere energi på vil med all sannsynlighet gjøre det godt også da.

Vi her i Norge har mange komparative fortrinn inn mot dette racet. Vi har en sterk offentlig sektor med vilje, politisk rom og kapitalreserver nok til å løfte frem utvalgte sektorer og næringer og beskytte disse for å gi dem styrke i møtet med konkurrenter. Vi har en solid og fleksibel velferdsstat som kan brukes til å styre og styrke arbeidsstyrken vår. Vi har en industrisektor som er innrettet hovedsakelig mot energiproduksjon allerede og således besitter enorme mengder kompetanse og ressurser som kan taes i bruk i racet mot “det neste store”.

Men vi har et problem og det problemet er Statoil og Oljenæringens landsforbund (OLF) som, grunnet oljekatastrofen ved Langesund, i disse dager mobiliserer bredt. Statoil ble opprettet for å tjene som et verktøy for det norske folk og på det tidspunktet Arbeiderpartiets visjonære politikere opprettet selskapet var det en industripolitisk bragd som det norske samfunnet har tjent enormt på. Alt i alt har det norske oljeeventyret blitt håndtert på en forbilledlig måte, og det er i all hovedsak DNA som skal ha æren. Desverre er situasjonen en annen i dag. I en tid da norge skriker etter å innovere og utvikle seg videre, vekk fra petroliumsøkonomien til andre former for energiproduksjon, er Staoil blitt gjøken som suger til seg all innovasjonskraft og all kompetanse fra omkringliggende næringer. Med velferdsstaten som gissel står Staoil og OLF i veien for norges utvikling. Og Statoils maktposisjon i det norske samfunnet tilsier at selskapet vil fortsette å gjøre dette så lenge vi som samfunn tillater det. Nå er vi, borgerne, gitt en gyllen mulighet til å si stopp.

Med åpning for oljeutvinning i Lofoten og Vesterålen nå kommer vi til å forlenge og konservere status quo i minst 30 år til. Et nei til oljeutvinning vil tvinge oljenæringen, og det norske samfunnet som helhet, til å tenke nytt. Det forutsetter selvfølgelig kreative, visjonære og modige politikere, men dette er en kamp vi må ta på et tidspunkt uansett. Og muligheten for innovasjon vil være ekstremt mye større om vi tar denne risikoen enn om vi prøver oss på den nåværende feiging-løsningen, som forresten er din og Høyre sin også. Så lenge vi fortsetter å kaste smuler til alternativ energi vil Staoils blotte eksistens fortsette å kvele alle tilløp til utvikling og innovasjon og vi vil fortsette å se alle prosjekter forsvinne ut av landet, rett og slett fordi det ikke finnes rom for den typen utvikling innenfor dagens rammer.

Så får vi heller la oljen liggge og se om vi ikke finner en bedre, mer effektiv og mer miljøvennlig måte å utnytte det enorme energipotensialet som ligger i hydrokarboner som energibærer. Det må uansett være bedre enn å hente opp med galemattiastakt for så å forvalte disse verdiene i et risikoutsatt, svært risikoutsatt viser det seg, fond hvor det eneste vi bidrar til er å finansiere og løfte frem selskaper og konkurranseevne i andre land, som jo unektelig er våre globale konkurrenter.

De overstående er selvfølgelig argumenter som kommer i tillegg til de rent miljøspesifikke argumentene, som jo står seg meget godt på egenhånd.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende


Dag 1, Klokken 0800: ”Vaffelrøre”

juni 23, 2009

Fra alle landets hjørner strømmet de til ferieparadiset Bø i Telemark, forventningsfulle nordmenn med i alle fall to ting til felles; de stemmer FrP og de tror at de syntes Norge er et fryktelig land å bo i. Eimen av endring, seier og nystekte vafler lå i lufta. Alle kunne puste litt lettere nå, vel vitende om at den neste uka kom til å være sosialismefri og i frihetens navn.

Ved inngangen sto formann Siv og kong Carl og stekte vafler som alle skulle få. Så greie de var. Vaffeljernet gikk varmt men det ble snart klart at det ikke kom til å bli nok vafler til alle. Hvordan skulle de løse dette problemet?

-          Ikke no’ problem sa Siv. Gratis vafler til alle er uansett ikke i Ayn Rands ånd.

-          Kanskje vi kunne ta betalt for vaflene, sa kong Carl. Da blir jo fordelingen optimal. De som har jobbet for det får. Dagdriverne får en smekk på hånden. Også lar vi markedet sette prisen.

Se der kom Øystein og Tommy forbi. De syntes at ideen var så morsom at de kjøpte hele vaffelbeholdningen for 100 000 kroner. Vaflene tok de med til teltet sitt hvor de nærmeste vennene ventet. ”Champagne og vafler, gutter”. Øystein lot ti vafler ligge igjen til dem som måtte ha lyst på for, som han sa: ”man er da filantrop, skal vite”.

Noen av de andre deltakerne syntes dette var litt urettferdig men stemningen ble rask bedre da Siv fant et par bøtter røre, som rett nok var litt mugne og utgått på dato men som de da kunne selge til en pris som var overkommelig for folk flest. Kong Carl var for øvrig gått for å innta vafler og sjampis med Øystein og de andre for, som han sa: ”noe skal en da ha igjen for strevet”. Sylvi hadde kommet til i hans sted, og dette syntes Formann Siv var passende for vaffelsteking er jo strengt tatt en jobb som hører kvinnestanden til, ”innenfor rammen av frihet og likestilling da selvfølgelig”, presiserte hun for seg selv.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende


Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00